Five Easy Pieces - 7. og 8. juli kl 19-20.30

Teaterforestilling av Milo Rau, International Institute of Political Murder og CAMPO.

Sted: Black Box Teater, Marstrandgata 8.

Tid: 7.juli kl 19 og 8.juli kl 19.00

Forestillingen har omtrent 200 publikumsplasser, disse vil være gratis og fylles etter førstemann til mølla-prinsippet.

På invitasjon fra CAMPO har den sveitsiske regissøren Milo Rau og International Institute of Political Murder laget et prosjekt med barn som utøvere foran et voksent publikum. Dette er første forestilling Rau lager med barn. Five Easy Pieces undersøker overgrep og makt med utgangspunkt i barnemorderen Dutroux, et tema Rau har arbeidet mye med i sin siste ondskapstriologi der Breivik's statement var sentral. Forestillingen viser fem traumesituasjoner, og hver situasjon er i utgangspunktet spilt av profesjonelle skuespillere på film. Barna gir på sin side deres versjon av dette.

For hundre år siden komponerte Stravinsky stykkene med samme navn som Gebrauchmusik for å trene barna i mestring. I de fem scenene i forestillingen undersøker Rau produksjon, re-produksjon, og mulig for-produksjon av de sosiale aspekter og det politiske i samtidens tabuer. Hvor er grensene for hva barna vet, føler og er i stand til å gjøre?

Forestillingen hadde premiere på Kunstenfestivaldesarts i Brussels 14. mai 2016.

Les intervju av Milo Rau om hans kunstneriske metoder og dramaturgi her.

http://international-institute.de

http://www.campo.nu

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

For barn er Dutroux en spøkelseshistorie

Tjue år etter Dutroux saken bringer den sveitsiske regissøren Milo Rau en av de mørkeste kapitelene i belgisk historie på scenen. På tross av den kontroversielle avgjørelsen å bruke barn i forestillingen, er den ikke laget for å provosere.

”Jeg kunne likt å endre på en del ting, men det er umulig, fordi det faktisk har skjedd.” Rachel (8) leser en linje fra manuset med en ro som både er genuin og innstudert.

Det er ubehagelig å se henne sitte der, pirke på håret sitt, i en utførlig gjenskapt stue som vanskelig får deg til å tenke på at dette er arnestedet for en av Belgias mest hatede barnemordere.

Du ser på et barn som spiller et barn som spiller banerollen i en teaterforestilling om Dutroux, men som fortsatt er barn selv. Forstår det lille barnet hvor sober ordene hennes er, på tross av alle gangene en regissør og barnepsykolog har forklart saken til henne? Kan et barn mane oss om tapt uskyld? ”Five Easy Pieces” er en teaterforestilling for voksne, ikke for barn.

Vi har visst en stund at den sveitsiske dokumentar teater-skaperen Milo Rau – la oss bare kalle ham den mest spennende Europeiske kunstneren i øyeblikket - er uredd for tabuer. Folkemordet i Rwanda, rettsaken mot Ceasescues og borgerkrigen i Jugoslavia er bare noen av mange saker han har underkastet knivskarpe analyser sammen med kompaniet sitt International Institute of Political Murder (IIPM). Og nå kommer en forestilling om Dutroux, på oppfordring fra CAMPO kunstsenter, og samtidig jobber han med barn for første gang.

”Dutroux dukket opp da jeg arbeidet med undersøkelsene for ”The Civil Wars” (2013), forklarer Rau. ”Under prøvene, spurte jeg skuespillerne om et ikonisk øyeblikk da de følte seg som sanne belgiere. ”The White March” var det eneste de kunne enes om”. (Det var en protestmarsj under rettsaken mot Dutroux hvor borgermesteren i byen var i front av kritikken mot måten rettsvesenet behandlet morderen.)

”Når du ser nærmere på saken, ser du en rekke sosiologiske ”tankefeil” (bias) møtes i Dutroux”: Belgiernes forhold til kolonitiden (Dutroux vokste opp i Kongo); nedleggelsen av gruveindustrien i Charleroi, hvor han utførte sitt første mord; reformer av politi og rettsvesen; og nasjonale paranoia. Du kan bruke Dutroux til å kartlegge Belgisk historie. På den måten er ”Five Easy Pieces” mindre om grusomhetene Dutroux utførte, og mer om hvordan han endret den verden som dagens barn vokser opp i.”

Avmakt og tvil

Five Easy Pieces er tittelen på piano læreboken som Stravinsky skrev til barna sine for over hundre år siden. Rau’s forestilling kan ikke bare leses som en skrekk-historie, men også som et Lærestykke i likhet med dem Bertolt Brecht gjennomførte i 1930 årene. ”Et didaktisk stykke lærer bort ved å gjøres og å bli spilt, ikke gjennom at du ser på det”, skrev Brecht, og det er dette som bokstavelig er situasjonen. Ved siden av sitt dypest sett stressende innhold, etterlikner de fem scenene som barna initierer, eller skisserer, eller er disiplinert inn i, hva det vil si å være voksen. Hva betyr død, tap, sorg og resignasjon? Kan barn uten livserfaring forestille seg disse størrelsene, kan de gå inn i dem uten å ta skade selv?

Mens skuespillerne Ans van den Eede og Hendrik van Doorn på et filmlerret spiller rolleparet som er foreldrene til Julie når de venter på telefon fra etterforskningslederen, gjør Polly (19) og Pepijn (13) de samme tingene på scenen. De forsøker å mime desperasjonen og frykten som foreldrene til Julie må ha følt, den kvelden i 1995 da deres datter ikke kom hjem etter å ha lekt ute sammen med venninnen Melisse på ettermiddagen. Med motstand, lener de to barna pannen mot hverandre og gir hverandre et voksen kyss på kinnet som en anerkjennelse av den stormen man har foran seg. Jeg ser at dette er en storm de begge vet om, men stilltiende ikke setter ord på, de vet at det som skjer nå, aldri vil gå over.

Bak de bokstavelige monologene er en sterk refleksjon over hva det innebærer å lage teater med barn og samtidig refleksjon over maktstrukturene i spill når tilskueren blir deltager gjennom å se på at det skjer.

Tårekrem

Peter Seynaeve, som i utgangspunktet ble ansatt som barnas teaterpedagog, er også på scenen i rollen som den autoritære regissøren. ”Prøv å gråt, Pepijn, tenk på noe trist”, Seynaeve presser gutten hvis ansikt er projisert live på filmlerretet bak ham mens han forteller om den dagen kroppene til Julie og Melissa ble funnet.

Pepijn får ikke til å gråte, og Seynaeve kaster en tårekrem arrogant til ham. Her overlapper teater og virkelighet på en urovekkende måte. Å spille ut denne manipulerende situasjonen betyr også faktisk å oppleve og erfare den, både for publikum og for barnet.

”I begynnelsen, var det virkelig en vanskelig balansegang å gå”, forklarer Seynaeve. ”Jeg spiller pedagogen deres på scenen, men utenfor scenen er det barnas teatertrener og støtteperson i prosessen jeg faktisk er.” Når vi tenker på at Dutroux brukte samme strategi når han forgrep seg på Sabine Dardenen – han fremsto som hennes ”redningsmann” som forestilte henne at han kunne beskytte henne fra det kriminelle nettverket hun fryktet, gir det en bitter ettersmak. Rau konkluderer: ”Ja – vi fiksjonaliserer Detroux saken, men forhåpentligvis som del av å oppnå noe som transenderer, er større en det.”

Åpent sinn

Alle som lager teater med barn tenker uoppfordret på fremtiden. Bildet Rau maler frem om fremtiden er bittert gjennom å vise fatalistiske konsekvenser. På samme tid er det også noe frigjørende med hans gjen-skapelse, gjen-speiling. Barna spiller gjerne, eller er marionetter, men insisterer samtidig på sin autonomi. For eksempel, øver de på scenen det perfekte tidspunktet for å dø, med vel vitende distanse til at for de voksne er døden et av tabuene de voksne oppfatter som ubehagelig å bryte i kunsten. ”Jeg har lyst til å falle av sykkelen, bykse over setet i fart og brekke nakken. At nakken bryter umiddelbart uten smerte, øver Maurice (13). Er han ikke red for sine egne ord? Ikke egentlig, og de andre barna støtter ham. Foreldrene deres synes å ha like åpent sinn.

”Vi er godt støttet at psykologer og av teamet hos CAMPO (som regnes som det fremste kunstsenteret for å ta barn inn i profesjonelle scenekunstproduksjoner). Vi gis enormt mye frihet til å bruke materialet vi foreslår selv. Milo har snakket om saken med oss i veldig lang tid, om karakterene vi ønsker å spille fra den, men også om hvordan vi ble født og hvordan vi ønsker å dø. Det betyr at vi kan spille oss selv også”, forklarer Maurice.

Rau tilfører: ”Barna var kjent med navnet ”Dutroux”, men for dem var han mer en karakter fra en slags spøkelseshistorie. Vi brukte barnas naive spørsmål og forestillinger til å skape scener som var så enkle som mulige. Folk tror unge automatisk er autentiske på scenen, men det er faktisk en svært kunstig situasjon. Hvis du plasserer barn som et tilbehør til hovedretten er de ærlige. Men når hele menyen består av barn, da må du plutselig som teater-skaper la dem gi alt du har (Milo ler lenge). Jeg regisserer vanligvis ikke, for jeg pleier å sette opp rammer skuespillerne kan handle innenfor. I denne situasjonen måtte jeg vite nøyaktig hva de skulle gjøre, og hvorfor de skulle gjøre det til enhver tid. Det var intellektuelt utfordrende, men det lærte meg å være veldig fokusert.

Artikkelen er av Charlotte de Somviele (oversatt av Gry Ulfeng).

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Medvirkende

Konsept, tekst og regi: Milo Rau

Tekst og på scenen: Rachel Dedain, Maurice Leerman, Pepijn Loobuyck, Willem Loobuyck, Polly Persyn, Peter Seynaeve, Elle Liza Tayou & Winne Vanacker Skuespillere på film: Sara De Bosschere, Pieter-Jan De Wyngaert, Johan Leysen, Peter Seynaeve, Jan Steen, Ans Van den Eede, Hendrik Van Doorn & Annabelle Van Nieuwenhuyse Dramaturg: Stefan Bläske Regiassistent og teaterpedagog: Peter Seynaeve

Barnepass og produksjonsassistent: Ted Oonk

Bakgrunnsundersøkelser: Mirjam Knapp & Dries Douibi Scenografi og kostyme: Anton Lukas

Produksjon: CAMPO & IIPM

Ko-produksjon: Kunstenfestivaldesarts Brussels 2016, Münchner Kammerspiele, La Bâtie – Festival de Genève, Kaserne Basel, Gessnerallee Zürich, Singapore International Festival of Arts (SIFA), SICK! Festival UK, Sophiensaele Berlin & Le phénix scène nationale Valenciennes pôle européen de création

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Milo Rau (1977) -

er sveitsisk teater og film regissør, essayist og foredragsholder. Rau studerte sosiologi, germansk og romansk i Paris, Zurich og Berlin under Tzvetan Todorov og Pierre Bourdieu, blant andre. I 2007 grunnla Rau teater og film produksjonsselskapet International Institute of Political Murder (IIPM) som han har ledet siden. Hans produksjoner, kampanjer og filmer (Montana, The Last Days of the Ceausescus, Hate Radio, City of Change, The Moscow Trials, The Zurich Trials, The Civil Wars, The Dark Ages) har blitt invitert til noen av de største Internasjonale festivaler som

Festival d’Avignon, Berliner Theatertreffen og Kunstenfestivaldesarts Brussels.

Den belgiske avisen La Libre Belgique kalte ham nylig den mest ettertraktede regissøren for tiden,

og det tyske ukemagasinet Der Freitaag beskrev ham som ”den mest kontroversielle teater regissøren i sin generasjon”. I 2014 vant han Swiss Theatre Award, den prestisjetunge Hörspielpreis der Kriegsblinden (for “Hate Radio”), Jury Price under Festival Politik im Freien Theater (for “The Civil Wars”), og Special Price under German Film Festival (for “The Moscow Trials”).

IIPM

Da Rau grunnla IIPM ble han raskt internasjonalt anerkjent for sitt unikt intense dokumentariske teater med spesiell vekt på multimedial adapsjon av internasjonale historiske og sosiale konflikter.

I teater/film prosjektet The last days of the Ceausescus (2009/10) gjen-skapte han rettsaken mot det Rumenske diktatorparet Ceasescues mens han i ”Hate Radio” (2011) fokuserte på rollen til radiostasjonen RTLM under folkemordet i Rwanda i 1994. I ”The Civil Wars” (2014) reflekterte han premissene for opprøret og det politiske engasjementet til ungdomsgenerasjon vokst opp under radikaliseringen i Europa. Med ”The Moscow Trials” og ”The Zurich Trials” (begge i 2013) utviklet Rau en modell for teatrale rettssaker. Det var ut fra at kunstnere og kuraterer i Moskva som kjempet for kunstens frihet ble refusert av den etablerte retten, mens han i Zurich stilte en journalist fra høyre-siden for egen rett fordi etablert juss ikke kunne ramme ham for rase diskriminering. I 2015 lagde Rau rettsak som tok for seg konfliktene i Kongo som en konfrontasjon med hva internasjonale lover ikke innfanger.

CAMPO

“Five Easy Pieces” er en respons til invitasjon fra CAMPO som er et belgisk produksjon og visningssted for kunst spesialisert på å arbeide med barn i profesjonelle forestillinger. “Five Easy Pieces” er et led i CAMPO sin serie for å invitere sterke teaterregissører som ikke har arbeidet med barn før slik som 90-årenes forestillinger ”Moeder & Kind”, ”Bernadetje en Allemaal Indiaan” av Alain Platel og Arne Sierens og den senere triologien ”üBUNG” av Josse De Pauw; ”That Night Follows Day” av Tim Etchells og ”Before Your Very Eyes” av Gob Squad”; ” Next Day” av Philippe Quesne og ”Victor” av Jan Martens & Peter Seynaeve.

Featured Posts
Recent Posts
Archive
Search By Tags
No tags yet.
Follow Us
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square

MOToffentlighet

KUNSTMØNSTRING 2016 - INITIERT AV KUNSTLØFTET

finansiert av