Ceci n'est ps le futur. Dette er ikke fremtiden.


(English translation below) "Do you have two passports"? Mannen i 60-årene med sterkt østeuropeisk aksent, snakker insisterende til meg der jeg står og ser på dagens unntak fra regelen. Han ser ut som en eller annens koselige bestefar. "You need two passports so you can get away when they take over Norway "! Jeg spør ham hvorfor han mener jeg skal dra fra Norge. "When the moslems take over Norway you have to go, or convert ". Jeg sier til ham jeg har ingen planer om å flytte . "If you dont want to convert they will kill you" Jeg ser på ham uten å svare. "They will kill you" ! Han nikker mot gutten inne i glassboksen sittende på kilovis av tomme patronhylser mens han rengjør en pistol. Så går mannen fort videre. Jeg ser på menneskene rundt glassboksen, det slår meg hvor stor diversitet det er i utseende, språk, nasjonalitet, aldre og klær: Multikulturelt. Et ord noen av innbyggerne i Norge hater. Jeg får en assosiasjon til den forkvaklede unge mannen som forsøkte å tilintetgjøre begrepet multikultur og erstatte det med frykt for noen år siden. I dag er det en ubestemmelig uro blant tilskuerne, en eim av av noe ubehagelig - noe underliggende. Som om noens uferdige traumer og frykt, kanskje godt gjemt og kontrollert til vanlig i disse kommersielle glatte og blanke byrommene, flyter opp til overflaten. Får en mer definert form i møtet med den spede gutten i finlandshette og lyden av rullende hylser. En ung vakker svart kvinne står lenge og ser mot glassboksen. Ikke med et fryktsomt uttrykk, men mildt, - interessert. Hun har fasinerende klassiske trekk, som en Nefertiti eller Grace Jones. Jeg stiller meg ved siden av henne og innleder en samtale, hun snakke perfekt engelsk med en anelse aksent: "This is very impressive" Hun er fascinert av installasjonen, og vi snakker om kunstnerens intensjon og om våpenproblematikk. "It`s a difficult question. The terrorists can travel, also to Norway. And if the Norwegian police don`t have weapons? You will get killed" Hun ler litt, som for å ta brodden av ordene. "This is very good. Because we have to talk about these things" Hun smiler, takker for samtalen, "Have a lovely weekend" Mellom regnskurene og den kalde vinden kommer solen, og tilskuerne, frem. Nesten alle uten unntak tar bilder og filmer med mobilen sin. Flere tar selfies, smilende med den spinkle blåøyde iscenesatte ekstremisten som bakgrunn. "Jeg skulle gjerne vært dette synet foruten" Jeg har innledet en samtale med en eldre norsk kvinne som står tett opp til boksen, nærsynt leser hun teksten. Ser nøye på gutten der inne. Bruker lang tid, sakte bevegelser - som om tiden står stille. "Det er godt det er en Still Performance..." Hun forteller meg om kvelder med vin og latter og hyggelig samvær, ja kanskje litt for hyggelig noen ganger, på Kunstnernes Hus. Jeg får en følelese av at det kan like så godt ha skjedd forrige uke som for 20 årsiden - men det er på en måte likegyldig. Kvinnnen har langt hvitt hår, mørke briller og svart neglelakk. Hun forteller levende og refererer til andre performancer hun har sett. "Jeg tror på Jesus" sier hun med ett. "Ja, man må ha noe som betyr noe, noe som begrunner noe - det er mye vi ikke kan se som vi tror på.." "Men hverken Jesus eller Mohammed var Guds sønn"! sier hun bestemt med ett. "Jeg tror på Jesus" Og dette, hun nikker opp mot gutten der inne "..er tegn på at vi må tro, - og vi må tenke". "Men nå må du unnskylde, jeg må sette meg ned der borte fordi jeg nettopp har kjøpt en is, og den gleder jeg meg så til" Jeg tenker jeg burde bli som henne som gammel. Det summer og strømmer rundt glassboksen. Mødre prøver å forklare småbarna sine hva dette er, hva det betyr, hvem han er, hvordan han kom seg inn i boksen... En liten lys krølltopp, kanskje to år står og ser inn sammen med bestemoren sin. Gutten der inne i glassboksen ser intens på den lille jenta. Hun ser alvorlig tilbake - lenge - så løfter en lubben hånd og vinker forsiktig. Den spinkle finlandskledde gutten kan ikke vinke tilbake, men de ser lenge på hverandre. Hun har ingen frykt.

Ceci n'est pas le futur. This is not the future

“Do you have two passports?” The man in his sixties talks insistently to me as I am observing the exception of the rule for today. He has a strong East Europeans accent and the appearance of somebody’s charming grandfather. “You need two passports so you can get away when they take over Norway!” I aks him why he thinks I have to leave the country. “When the muslims take over Norway you have to go, or convert.” I tell him that I have no plans of moving. “If you don’t want to convert they will kill you” I look at him without answering. “They will kill you!” He nods at the boy inside the glass box, cleaning a pistol, sitting on top of pounds of empty bullet sleeves. When I observe the people that gather around the glass box it strikes me how big the diversity is in appearance, language, nationality, age, style. It is multi-cultural. This is a word hated by some of Norway’s inhabitants. It gives me an association to the warped young man that tried to annihilate the term of multi culture and replace it with fear a couple of years ago.

There is an indeterminable feeling of unrest among the spectators today, something under the surface. As if someone’s unprocessed trauma and fear, perhaps well hidden and normally under control in these polished commercial spaces in the city, floats up to the surface. The thin boy wearing a black balaclava and the continuous sounds of bullet holsters clinking into each other gives this fear an external defined form. A young black woman observes the glass box for a long time. There is no fear in the look on her face, only interest. Her appearance in fascinatingly classic, like a Nefertiti or Grace Jones. I walk up to her and spark a conversation. She speaks perfect English with a hint of accent. “This is very impressive”. She is fascinated by the installation. We talk about the intentions of the Artist, and about the troubles of weapons.

"It`s a difficult question. The terrorists can travel, also to Norway. And if the Norwegian police don`t have weapons? You will get killed" She laughs a little, to take the edge of her words. "This is very good. Because we have to talk about these things"

She smiles again, thanking for our conversation. "Have a lovely weekend”

In between the downpours of rain and the cold wind the sun lurks out. So do the spectators. Almost without exception, they take pictures and films with their mobile phones. Many people take selfies, big smiles against the small blue-eyed staged extremist.

“I would have preferred not to have seen this” I am talking to an elderly Norwegian woman, as she stands close to the box to read the accompanying text. She looks observantly at the boy inside, taking her time, moving slowly. As if time stood still. “I’m glad it is a Still Performance…” She tells me of evenings with laughter and wine and good company, maybe too good company, at Kunstnerenes hus, the Artist’s society. I have a feeling that this might have happened either last week or twenty years ago. But in a way that is indifferent. The woman has long white hear, dark sunglasses and black nail polish. She recounts animatedly other performances that she has seen. “I believe in Jesus” she says suddenly. “Yes, because you have to have something with meaning, that justifies things - there are a lot of things we believe in that we cannot see. “But neither Jesus nor Muhammad was the Son of God!” she states. “I believe in Jesus” “And this” she nods up at the boy in the glass box, “is a sign that we must believe, - and that we must think” “But you have to excuse me, I need to sit down over there and eat this ice cream I have bought. I’m looking so much forward to it!”

I should become like her when I get old.

Voices are buzzing and the crowd is flowing around the glass box. Mothers are trying to explain their young children what this is, what it means, who he is, how he got into the box… A little child with blonde curls, perhaps two years of age, looks up at the scenario in the box, her grandmother by her side. The boy in the box lokks intensely down at her. She holds his gaze for a long time, her expression grave. Then she lifts a chubby hand a waves shyly at him. The thin boy in the balaclava cannot wave back, but they look at each other intently. The little girl has no fear.

Featured Posts
Recent Posts
Archive
Search By Tags
No tags yet.
Follow Us
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square

MOToffentlighet

KUNSTMØNSTRING 2016 - INITIERT AV KUNSTLØFTET

finansiert av