Ceci n´est pas notre peur - Dette er ikke det vi er redde for

Se for deg denne scenen midt i et tett befolket Oslo sentrum: En politihest står inntil et stort glassmonter. Det ser ut som den leser teksten på monteret mens den kikker inn på en muslimsk mann med skuddsikker vest som ber. I bakgrunnen gjennom glasset bak den bedende mannen skimtes en stor vaiende plastikkpalme. En liten svart gutt har lyst til å klappe hesten. Politidamen på hesten snur den slik at hodet vender bort fra gutten og sier samtidig at hesten ikke er farlig men passer på ham og alle her i byen. Sykkelvognen til Bevar Regnskogen flytter seg litt bort med den vaiende palmen. En eldre mann med nordnorsk aksent smiler til gutten og sier han burde hatt en gulerot. Gutten rekker forsiktig hånden frem og klapper fort hesten. Politidamen med det store smilet og den lyse fletten tar frem mobilen sin og tar bilder av muslimen inne i glassboksen. Hun vil legge det ut på facebooksiden Politihestens Venner sier hun. Politikvinnen smiler interessert til muslimen i boksen og til deg, høyt oppe fra hesteryggen. Den nederlandske turnènsvarlige damen for kunstinstallasjonen får tak i en serviett og tørker hestespytt av glasset. Allahu Akbar - Gud er stor, strømmer ut fra boksen. Det er dag nummer 9 ved glassboksen i Torggata 1. Ni scener og ni unntak fra regelen. Jeg velger ut ni reaksjoner fra samtalene rundt den bedende muslimske mannen: " This is very relevant. I think this is something we need to see. To talk about" De to engelske venninnene fra London og Wales har sittet og ventet under det lille treet på at stålpersiennene skal gå opp for This is not our Fear. Om noen timer reiser de tilbake til England. De takker meg for møtene våre ved glassboksen. "You know, in The Quran it does not say that we are allowed to kill. Or that were are allowed to make bombs. The ones that make bombs are not good Muslims. They are criminal people! Mohammed never said we shall kill. It's not allowed to kill elderly people or children. And it's not allowed to kill trees!" Den norskmarrokanske kvinnen smiler, gestikulerer energisk og peker mot trærne ved Domkirken. "Jeg kom til Nord-Norge for 18 år siden. Det var snille folk der, veldig snille. Jeg har aldri opplevd rasisme i Norge, men i Afghanistan opplevde jeg det. Men du vet i Koranen står det man kan drepe de som ikke tror, de som ikke har religion" Den afghanske mannen sier det siste lavt, nesten beskjemmet . "Jeg har lest det der, det står der i Koranen" . Han smiler men øynene er triste. Han er utdannet sosionom i Norge, og sier dette kunstverket er veldig viktig. "Hvis han hadde bedt her på gata, utenfor boksen og ropt Allahu Akbar, hadde jeg også løpt som bare det! Alle muslimer hadde løpt. Vi har alle blitt redde, vi er hjernevasket, - frykten er det beste våpenet til terrorister, og til rasister. Jeg opplever ikke mye rasisme fra nordmenn, men jeg opplever det blant mine egne, for eksempel i moskeen. Jeg har politibeskyttelse, jeg arbeider mot ekstremisme blant unge muslimer. Noen ganger blir jeg redd, - er jeg terrorist selv"? Hun er som et lite fyrtårn av styrke. Fateh, som kjemper for ytringsfriheten, den vi tar helt selvfølgelig. Hun har ikke den helt selvfølgelig. Hun får drapstrusler, hun får trusler om voldtekt. Jeg føler ærefrykt og beskyttelsestrang samtidig for den unge kvinnen. Jeg gir henne en klem. "Thank you for explaining for us. We also want to understand this"! En muslimsk familie fra Tyrkia takker Fateh at hun har tatt seg tid å dele sin tid og sine meninger med dem. "Takk for at jeg fikk snakke med deg. Det er viktig å stoppe opp og diskutere. Dette kunstverket er viktig" En solbrun norsk eldre mann med kule fargerike briller og rosa skjorte tar Fateh i hånden, smiler til meg, og rusler videre. "I don't agree with this Artwork! It's stigmatizing Muslims. It's make people fear us. This should be shown in Turkey, in Istanbul. Then it would have had a purpose!" En ung muslimsk mann snakker med Lenne, turneansvarlige for Ceci n'est pas. Han er høyrøstet, ikke sint, - men tydelig engasjert. De diskuterer lenge. Så skilles de med gode avskjedsord til hverandre. Den unge muslimen går inn i bygningen like ved, til et kontor hvor en organisasjon for skeiv ungdom holder til. "Jeg er ikke enig med ham. Jeg ser ikke et bombebelte på denne muslimen, jeg ser en vest for å beskytte seg. Hvorfor skal vi tolke det negativt - det er lett å tolke alt negativt. Vi må tenke omvendt, positivt. Jeg er troende muslim, har bodd i Norge mange år. Jeg leser Koranen, jeg kjenner koranen. Dette er meget bra kusntverk. Meget viktig"! En muslimsk distingvert mann i 40-årene snakker mildt norsk med vestlandsaksent, Bergen kanskje. Han smiler med snille øyne til meg og hilser farvel. "Jeg har sett fire av disse installasjonene, og lurt på hvem som passer på og ser etter menneskene inne i boksen, - lurt på om de har vært helt alene. Hva hvis noe hendte, agressive reaksjoner? Så etterhvert oppdaget jeg deg og den nederlandske damen som gikk rundt i nærheten. Det var betryggende"! En ung norsk dame har observert oss, som en utvidet sosial hendelse. Hun jobber som vekter på museum for spe på økonomisk for sine psykologistudier. akkurat som meg studere hun også de forbipasserende, reaksjoner, ansiktsuttrykk, kroppspråk- hvordan mennekser leser installasjonen og tolker iscenesettelsene. 9 dager, 9 scener og 9 unntak fra regelen. Jeg kunne ha fortsatt og fortsatt med beskrivelser. I morgen skulle dag 10 opprinnelig ha funnet sted. Den ble avlyst. Det var ikke nok mark å oppdrive. Men jeg ser den allikeve for meg, som i en virtuell iscenesettelse. Fordi jeg kjenner stedet nå, jeg ser for meg mennesker jeg har begynt å kjenne og få et forhold til. Etter ni dager à fem timers observasjon i Torggata 1. Jo, jeg skriver en tekst i morgen også. Jeg ser for meg scenen midt i et tett befolket Oslo sentrum...

Featured Posts
Recent Posts
Archive
Search By Tags
No tags yet.
Follow Us
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square